«Det helt fundamentale prinsippet for FGO har helt fra starten av vært det direkte demokratiet, dvs. elever og lærere utgjør med én stemme hver, skolens øverste myndighet. Dette prinsippet fører til en lang rekke krevende oppgaver for de menneskene som har sitt daglige arbeid på FGO. Det blir satt strenge krav til samarbeid på alle plan, til selvdisiplin, arbeids- og ansvarsfellesskap, evnene til problemløsning osv.
Prinsippet om direkte demokrati, i tillegg til det faktum at relativt få vedtak blir fattet på grunnlag av vedtekter osv., impliserer at problemer må takles uten særlig hjelp fra forutbestemte rutiner. Verken løsninger eller problemløsende prosedyrer er fastlagt på forhånd i samme grad som tilfellet er i en tradisjonell skole. Organisasjonsstrukturen garanterer bare alle medlemmene like rettigheter i beslutningsprosessen. På den måten er organisasjonen FGO i kontinuerlig utvikling. ‘Ingen dager er like,’ sier elever og lærere ved skolen. […] FGO er åpen og søkende i arbeidsmetodene med stor frihet for enkeltklasser og grupper til å gå sine egne veier. Dette setter strenge krav til elever og læreres samarbeidsevner og selvdisiplin. Ikke minst krever denne skolen ekthet i lærerrollen. En overdrevent manipulerende eller terapeutisk holdning i undervisningen er til ingen nytte. ‘Vi lærere må i hovedsak være oss selv på godt og vondt, ellers går det ikke,’ sa en av lærerne på FGO til oss. […] Undervisningen på FGO karakteriseres m.a. ved at lærerne fungerer mer som igangsettere og rettledere enn som tradisjonelle kunnskapsformidlere. Dette fører til at lærerne ofte ‘holder tilbake’ kunnskap overfor elevene sine. Når det gjelder å utvikle elevenes selvfølelse, selvkritikk og selvdisiplin, ser en det nemlig som svært viktig at elevene får gjøre sine egne erfaringer. Det er altså nødvendig for lærerne i den antiautoritære skolen å undertrykke sin faglige ekspertise og livserfaring når det er nødvendig for å fremme selvstendighet hos elevene.
FGO har kvittet seg med den eldgamle skikken å møblere klasserommene med kateter og sirlige rader med pulter. Klassene sitter alltid i grupper rundt et langt bord, og på den måten får alle bedre kontakt med hverandre enn i et tradisjonelt klasserom. Og læreren trekkes bokstavelig talt ut i periferien og blir lettere et likestilt medlem av gruppen.
Bakerst i de fleste klasserom finnes en sofakrok – om vi oppfattet det rett – kan benyttes av elever som synes de har mer meningsfulle oppgaver i en time enn å delta i undervisningen. I sofakrokene ble det i de timene vi var til stede, spist, drukket, lest, strikket osv., alt i dyp stillhet og respekt overfor det store flertallet i klassen, som var opptatt – oftest i dialogs form av de enkelte timenes tema. […] Det sosiale livet på FGO blir i høy grad påvirket av at den formelle statusen praktisk talt er den samme for alle ved skolen. De formelle maktforholdene virker ikke truende på noe skolemedlem. Det synes å være et godt utgangspunkt for en skole som legger så sterk vekt på å utvikle frie mennesker som så langt det lar seg gjøre selv bestemmer over sine liv. Elever vi snakket med på FGO, framhevet da også at noe av det de likte best ved skolen, var at de hele tiden hadde kontakt med det som skjedde der, og at de hadde reell innflytelse på sin egen skolehverdag.
På grunn av den løse organisasjonsstrukturen på FGO ligger det kaotiske latent i systemet. Skolen kan følgelig ikke leve med dyptgående konflikter, men er avhengig av at konfliktene spilles åpent ut og løses på grunnlag av felles ansvar. Det skjøre systemet har altså den fordelen at det virker sterkt selvdisiplinerende og oppdragende på alle sine medlemmer, også når det gjelder sosiale relasjoner og sosial utvikling. Etter vårt besøk på FGO sitter vi igjen med det klare inntrykket at skolens liv, i mye høyere grad enn vi er vant med i det ordinære skolesystemet, er sentrert rundt et fellesskap der spenningen mellom det egosentriske og det sosiale er ‘løftet til overflaten’ på konstruktivt vis. Personlig frihet contra fruktbar samhandling er konfliktstoff i så mange av livets forhold i og utenfor skolen. Det antiautoritære FGO synes å ha kommet et godt stykke på veien mot å gi elevene – og lærerne! – grunnlag for livslang læring på dette området. […] Det åpne sosiale miljøet på FGO viser seg i at alle kontorer og oppholdsrom er åpne for alle ved skolen. På kontorene så vi flere elever enn lærere, og i oppholdsrommene sto lærere og elever i den samme kaffikøen i spisepausene, og der oppholdt de seg gjerne sammen mellom læreøktene.
Et fysisk uttrykk for den gode sosiale atmosfæren vi opplevde på FGO, er det som kan kalles ‘privatiseringen’ av skolebygningen. Elever og lærere har fritt satt sitt private stempel på skolen. Store ensfargete, kjedelige veggflater f.eks., som vi kjenner så alt for godt fra den ordinære skolen, finnes ikke. Firkantet og impotent arkitekttenking er jaget på dør, og i stedet finner man et mangfold av fysiske spor etter MENNESKER, morsomme, kritiske, sinte, grove og ømme spor. Og en god del av møblene i oppholdsrom og klasserom bærer et umiskjennelig preg av egenproduksjon. Litt ‘rot’ her og der ser vi også som uttrykk for at skolen er et verksted hvor en forsøker å skape livsdyktige mennesker, ikke ‘Ordnung-muss-sein’-roboter.
Som to storøyde representanter fra den tradisjonelle skolen ble vi, som det foregående trolig bærer preg av, positivt overrasket over FGO-systemet. De uortodokse forsøkene på å skape en antiautoritær skole der mennesker arbeider sammen på godt og vondt, virker langt mer overbevisende på oss enn den ’skjematiske’ måten det ordinære skolesystemet møter ungdommen på.
Vi merket oss at både elever og lærere på FGO var svært lite ærgjerrige på skolens vegne. Mange ga nok uttrykk for at de trives godt ved skolen, men vi hørte aldri selvros eller skryt over de, etter vår mening, gode og minst lovende resultatene skolen har oppnådd. Derimot hadde alle vi snakket med, kritiske merknader til ulike sider av FGO-systemet. Først forundret dette oss. Siden kom vi på tanker om at skolen med sitt demokratiske system ganske sikkert er egnet til å utvikle en erkjennelse av at det er helt nødvendig for et system som FGO’s ‘å være underveis’ til enhver tid. Dynamikken i systemet utvikler både evne til selvkritikk og forståelse for at, vekt på ro og orden vil bety undergang for skolen som verksted for livslang læring. Ingen dager bør være like for mennesker i utvikling.»
«Kamelen og dromedaren»
De to lærerne fra Lindås gymnas sammenlikner til slutt, under overskriften «Kamelen og dromedaren», styringsstrukturen i den ordinære skolen med den på Forsøksgymnaset:
«På FGO er som nevnt det direkte demokratiet det sentrale og livgivende pedagogiske middel samtidig som det gjennomsyrer det sosiale livet på skolen. Hvorfor direkte demokrati? Hva er galt med det indirekte demokratiet som vi har i vanlige skoler, og som nyttes i det politiske liv?
Hovedforskjellen mellom disse to styringsformene ligger i den måten de regulerer forholdet mellom elever og lærere på. Det indirekte demokratiet har to ‘maktpukler’, en for lærere og en for elever (‘kamelstruktur’). Rådsorganene elevråd og lærerråd er strukturens ytre kjennetegn. På toppen av maktpuklene sitter elev- og lærerrepresentantene i skoleutvalget. I skolens øverste organ skal maktstrukturen spille seg ut på en balansert måte, håper man. Men slik er det ikke i praksis. Lærergruppen med sin overlegne kompetanse dominerer beslutningsprosessen. Gruppens overlegenhet ligger i dens kjennskap til ’spillereglene’, retorisk trening, større livserfaring, sosial autoritet osv. Symmetrien i maktstrukturen legger opp til en balanse, men denne er ikke reell. Kamelen blir manipulerende sett fra elevenes side. Den avler negative i stedet for positive holdninger, som deltakelse i en demokratisk prosess er forventet å gi. Kamelen er verken lærings- eller trivselsfremmende fordi den etablerer to maktgrupperinger i skolen, og fordi det likeverdet mellom grupperingene som den legger opp til, ikke holder i praksis. Det er dekning for ordspillet ’Skinndemokratiet i skolen er reelt’.
Mange synes ikke dette betyr noe. Tvert imot. Læreren styrer skolen best, mener de. De ser da helt bort fra skoledemokratiet sin pedagogiske og sosiale funksjon. Det gjør ikke FGO.
FGO praktiserer direkte skoledemokrati med allmannamøte som øverste organ. Styringsstrukturen er enpuklet som en dromedar. Faren for at ‘dromedarstrukturen’ blir lærerstyrt, er selvsagt til stede, men mindre enn for kamelen. Kamelen er mer formell. Den gir større mulighet for manipulering ved den innebygde formalismen som lærerne behersker best.
Innenfor ‘dromedarstrukturen’ sin uformelle form holder elevene seg bedre i salen. Dessuten er elevenes flertall med og kompenserer for lærerne kompetanse. Videre er avstanden mellom beslutning og konsekvens kortere og lettere å se for alle innenfor den ‘enpuklete’ strukturen. Det er derfor lettere for den enkelte å se sin rolle og å bli den bevisst. Når det har skjedd, er noe meget viktig oppnådd, og det er åpent for personlig og sosial utvikling stimulert av skoledemokratiet.
Vi innrømmer at med denne ‘hallelujauttalelsen’ er ikke alt sagt om dromedaren og kamelen, men vi mener å ha pekt på noen hovedforskjeller mellom FGO-systemet og den tradisjonelle skolens organisasjon.» (Svein Erik Fjeld og Nils Fjell: «Rapport fra en studiereise til Forsøksgymnaset i Oslo», 27 sider, 1981)
Linker
Oppgaver og rutiner for styret for Allmannamøtet (A-styret)
Hvordan ble Forsøksgymnaset nedlagt?
Tilbake til hovedside for boka «Frihet, likhet og demokrati. Historien om Forsøksgymnaset»
Forsøksgymnasets historie 